Et merkelig spill om bredbånd og gigabitsamfunnet

Torsdag i forrige uke stemte stortingsflertallet Ap, Sp og SV ned et forslag fra Venstre om å be regjeringen legge fram en plan for hvordan Norge skal få full dekning med gigabit-bredbånd innen 2025. Forslaget er i utgangspunktet noe så lite kontroversielt som å be regjeringen lage en plan for hvordan de skal følge opp sine egne lovnader i regjeringsplattformen.

Nå er det ikke så uvanlig at regjeringspartiene (inklusive støttepartier) stemmer ned forslag i Stortinget framsatt av opposisjonen, selv om man er mer eller mindre enig i sak, men i dette tilfellet er det både en og to ting som skurrer.

Definisjonen av gigabitsamfunnet

I sin argumentasjon for ikke å stemme for forslaget, argumenterte nemlig de samme partiene med at det forslaget fra Venstre ikke er ambisiøst nok. Gigabit skal nemlig gjelde for alle over alt. Uten unntak.  Det er det selvfølgelig helt legitimt å mene. Det kan til og med argumenteres med at det er et prisverdig standpunkt. Særlig  om det var tydelig kommunisert som en politisk ambisjon eller målsetting, fulgt av en realistisk plan for gjennomføring. Eller at det står noe i regjeringsplattformen som kan tyde på at regjeringen har ment noe annet enn det som Venstre faktisk foreslo. Et forslag som for øvrig er det samme som IKT Norge og 17 andre organisasjoner, inkludert NHO, Abelia og KS med daværende styreleder, nåværende statsråd Bjørn Arild Gram, la til grunn for et år siden: Nemlig at alle, men minimum 95% av norske husholdninger, bedrifter og offentlige kontorer, skal ha tilgang til bredbånd med hastigheter på minimum 1 Gbit/s i løpet av 2025 og at resten av landet skal som minimum ha tilgang til bredbånd med 100 Mbit/s i løpet av 2025.

Regjeringsplattformens formulering

I regjeringsplattformen står følgende formulering: “Regjeringen vil gjøre tilgangen til høykapasitets internett til en rettighet på lik linje med strøm, og sikre at alle husstander der det bor fastboende skal ha tilgang til høyhastighetsbredbånd innen 2025”. Det står imidlertid ikke noe konkret tall på hvilken hastighet det skal være på bredbåndsforbindelsen. Når vi i tillegg legger til at statssekretær med ansvar for digitalisering i Kommunal- og distriktsdepartementet, Gunn Karin Gjul på arrangementet Telcom World på Lillehammer bare to dager før debatten i Stortinget, i følge referatene la til grunn det samme målet som Venstre i sitt innlegg “Bredbånd binder Norge sammen – regjeringens mål og virkemidler på bredbåndsområdet” begynner det å skurre ordentlig.

Helt urealistisk

Nå kan man selvfølgelig stille seg følgende spørsmål: Burde ikke IKT Norge applaudere et stortingsflertall og regjering som vil sikrer at alle husstander i Norge har tilgang til bredbånd med 1 Gbit/s-kapasitet innen 2025?

Det hadde vi selvfølgelig gjort dersom det var en snev av realisme i at det kan realisere. Om det var noe annet enn et rent politisk spill som i realiteten gjør at vårt mål med 95 pst Gbit/s-dekning heller neppe lar seg realisere fordi regjeringen nå skal utrede hva som egentlig står i sin egen regjeringsplattform og hva de egentlig mener med “høyhastighetsbredbånd”.

Når statsråd Sigbjørn Gjelsvik påstår at han ikke vet hva ulike mål koster, er han i beste fall uinformert. På oppdrag av hans eget departement har Analysis Mason ikke bare levert en, men to rapporter om hva ulike mål koster og hva som vil være det offentliges finansieringsbehov. Den siste ble levert i desember 2021, og ble “plutselig” offentliggjort på KMDs hjemmesider i går.

Regnestykket er rimelig enkelt og samtidig svært krevende. Å nå Venstres mål vil i følge den siste rapporten fra Analysis Mason kreve 2 mrd. kroner i offentlig medfinansiering. Det er betydelig lavere enn tidligere anslag, men vi skal la det ligge i denne omgang. Dersom vi legger det nye anslaget til grunn betyr det offentlige bevilgninger på ca. 750 mill. kroner hvert år de tre neste årene (med fratrekk i det som eventuelt måtte komme i RNB på torsdag). Til sammenligning er bevilgningen for 2022 ca. 300 mill. kroner. Altså må det til en mer enn en dobling de neste årene.

Krevende? Ja. Mulig? Ja, men ikke enkelt i en tid hvor det er varslet en strammere finanspolitikk.

Dersom målet er det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hevdet i debatten på Stortinget vil beløpet ytterligere femdobles. Den offentlige medfinansieringen vil være  rundt 12 mrd. kroner. Altså 4 mrd. kroner hvert år de neste tre årene.

Krevende? Helt hinsides. Mulig? Nei. Og det selv med årets jordbruksoppgjør i bakhodet.

Omprioritering er mulig, men ikke sannsynlig

Så kan det selvfølgelig argumenteres – slik IKT Norge også har gjort i vårt høringsinnspill ifbm med Venstres forslag – at økningen i tilskudd til bredbåndsmidler ikke nødvendigvis trenger å være utelukkende “friske penger”. Det er mulig å omprioritere fra samfunnsøkonomisk ulønnsomme samferdselsprosjekter og øvrige distriktspolitiske virkemiddel til bredbåndsutbygging. Problemet er bare at regjeringen allerede har varslet at de vil gjør det første (samferdsel) for å finansiere sine egne mer eller mindre velfunderte reverseringsforslag knyttet til konkurranse på jernbane, regionreform eller domstolsreform for å ta noen utvalgte eksempler og at den ikke er noe ønske om å gjøre det andre (distriktspolitiske virkemiddel).

Forvirring på et høyere plan

Som om ikke dette var nok, er det svært uklart hva regjeringen egentlig mener. Regjeringspartiene og SV er klare: “Nå skal det være vanlige folks tur i hele landet – ikke bare i 95 pst.”, skriver de retorisk i innstillingen om Venstres forslag. Statsråd Sigbjørn Gjelsvik derimot er i beste fall uklar. I Stortingsdebatten kunne ikke Gjelsvik svare på hva som var regjeringens mål og som tidligere nevnt hva det eventuelt koster. Bare at de var mot Venstres mål, som er identisk med regjeringens mål i følge statsrådens egen statssekretær. “Regjeringen har sagt at vi skal gå nøye gjennom det og se på hva slags mål en skal sette med tanke på hvor stor kapasitet det skal være”, sa statsråden. Ja, du leste dessverre rett. Regjeringen skal utrede hva de mener. Utrede på politikerspråket, betyr i de aller fleste tilfeller å utsette. Resultatet blir mest sannsynlig at verken 100 eller 95 prosent av befolkningen vil ha tilgang til bredbånd med hastigheter på minimum 1 Gbit/s i løpet av 2025.

Vi trenger en forpliktende langtidsplan

Debatten i Stortinget sist torsdag var mest av alt en ubrukt mulighet sett fra vårt ståsted. Det er viktigste er å være best på mål, ikke å gjennomføre, men å utrede. Tenk om Stortinget i sted hadde blitt enige om å lage en plan for å nå målet om 95 prosent med 1 Gbit/s innen 2025 og så mange som mulig av de resterende 5 pst innen 2030. I stedet blir det beste det godes fiende.

Det debatten i Stortinget med klartekst viser, er at det er behov for en mer overordnet strategi eller digital kraftsamling slik IKT Norge tidligere har tatt til orde for og en forpliktende langtidsplan knyttet til den digitale infrastrukturen i Norge. Da slipper vi flere av den type debatter vi var vitne til i Stortinget i forrige uke.

For spesielt interesserte kan debatten i Stortinget kan ses i opptak her.