Refleksjoner fra nyansatt koronadirektør

Samme følelse som første skoledag. Nyklipt, spent og forventningsfull. Varm velkomst av en fantastisk gjeng. Roser på pulten, god stemning på første all-møte, og fredagspils avsluttet en hektisk men fin første uke. Alt lå til rette for en strukturert prosess for å bli kjent med organisasjonen og videreutvikle virksomhetens strategi.

Mandag 19. oktober tar jeg heisen opp i 5. etg. i Oscarsgate 20. Jeg skal møte de ansatte første gang. Fire dager senere kommer det nye regler i Oslo.

Den første mailen min til ansatte var streng beskjed om at det var forbudt å komme på jobb!

Og etter dette har jeg ikke sett de ansatte. Og de ansatte har ikke sett meg. Bortsett fra i små ruter på skjermen fra hjemmekontoret. Ingen øyekontakt. Ingen kroppsspråk. En og en som snakker om gangen.

De ansatte lurer på hvem den nye sjefen er. Den nye sjefen lurer på hvem de ansatte er. Og på det første styremøtet lurer styret på det samme.

95% av budskapet er kroppsspråk. Øyekontakt er nødvendig for å skape tillit. Mangel på kommunikasjon skaper misforståelser og frykt. E-post eskalerer konflikter.

Litt av et utgangspunkt for en ny sjef!

«Kan du høre meg? Kan du se meg? Kan jeg ta ned den digitale hånden din? Er det en gammel hånd?» Samtaler du før hadde blitt hasteinnlagt på lukket psykiatrisk avdeling for – er nå en helt vanlig møtesamtale.

Krevende – men også en unik mulighet til å tenke nytt!

For første gang i historien er nå svært mange organisasjoner skilt fra den fysiske verden. Geografi og fysikk er opphevet. Organisasjoner, og hensikten med disse, finnes som en felles ide uavhengig av den fysiske verden. Dette er ikke nytt. Men nå blir dette enda tydeligere.

De ansattes fysiske tilknytning til sin arbeidsplass – basert på en sentral beliggenhet, kort reisevei, gratis kaffe, hyggelige lokaler og sosial omgang rundt kaffeautomaten – er midlertidig borte. Stammespråket og kulturen blir mer fjern.

Nye selskaper med 1000-vis av ansatte dannes over natten – uten en krone i investeringer i kontorlokaler eller maskiner. Uber, Airbnb og Fiverr er noen eksempler. Verdens største taxiselskap har ikke biler, verdens største utleieselskap har ikke lokaler, og Fiverr har over 100.000 konsulenter og frilansere innen 300 områder – uten en felles organisasjon. Kun kompetanse og tjenester som blir solgt 24/7 over hele verden av enkeltpersoner fra hjemmekontor. Denne strukturen har flere fordeler, men også mange ulemper sammenlignet med mer tradisjonelle organisasjoner.

Det eneste som er konstant uansett modell – er hva som motiverer mennesker.

Bli sett. Føle seg verdsatt. Føle seg relevant. Frihet til å bestemme over seg selv. Være del av et fellesskap. Og følelsen av et meningsfullt arbeide.

Hvordan svarer organisasjoner opp dette? Og hva er ambisjonene våre nå? Er det å komme oss gjennom Covid-19, og gå tilbake slik det var før? Eller er ambisjonene å bruke de nye mulighetene til å skape bedre organisasjoner med nye bærekraftige verdikjeder som er konkurransedyktig for det vi vet kommer?

Hvordan kan vi skape et enda bedre arbeidsliv, med større tillit til hverandre, bedre livskvalitet, kreativitet, toleranse, likestilling, inkludering, internasjonalt samarbeid, og effektivitet? Hvilke nye organisasjonsformer, ledelsesprinsipper, holdninger, kulturer, kompetanse, tjenester og IT-løsninger trenger vi for å få til dette?

Hvert element her har sin egen diskusjon. Men som leder i IKT-Norge skal jeg dele noen betraktninger rundt teknologien sin rolle i transformasjonen.

Våre medlemmer har ansvaret for å bygge og drifte fibernett, mobilnett og datasentre. De utvikler samhandlingsplattformer, virksomhetssystemer og opplæringsprogrammer for skoler. Og de har ansvaret for gjennomføring, opplæring og gevinstrealisering i prosjektene i både private og offentlige virksomheter.

De melder nå om stor entusiasme og høyt aktivitetsnivå i både private og offentlige organisasjoner. Vi har på mange områder hoppet 10 år frem – på 10 måneder. I tillegg til at den norske befolkningen er digitalt modne og alltid har hatt høy digital tillit, har den norske befolkningen nå også utviklet en helt ny digital selvtillit. Vi har fått en kollektiv positiv digital mestringsfølelse. «Kan vi ikke bare ta det på video», sies nå i alle organisasjoner – med den største selvfølgelighet – og med litt personlig stolthet.

Det er nå viktig vi bruker dette positive digitale momentet vi har til å utvikle nye virtuelle organisasjonsstrukturer, i kombinasjon med det fysiske, på vei til et nytt konkurransekraftig arbeidsliv. Der en kombinasjon av det beste fra den fysiske og virtuelle verden skaper bedre løsninger. Der vi ikke bare klarer å ringe hverandre med video, og å rekke opp en digital hånd, men der vi også klarer å være kreative sammen, støtte hverandre i prosjekter og skape en ny unik digital kultur på tvers av fysiske begrensninger. Vi må designe nye strukturer basert på hjemmekontor 2.0.

Jeg er glad for mulighetene til å prøve å være ny leder under en unntakstilstand som har ført til en digital revolusjon som for 9 måneder siden virket urealistisk. Samtidig har det vært nyttig å kjenne på begrensningene som er i dagens teknologi. Mye kan gjøres best digitalt. Men relasjonsbygging mellom mennesker, og roser første arbeidsdag, er fremdeles best i den fysiske verden.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert hos Dagens Perspektiv 14. desember 2020.