På tide å sette digitalt samfunnsansvar på agendaen

Vi mener det er gode grunner til å forstå digitalt samfunnsansvar som en form for tilnærming til bærekraftig samfunnsutvikling. FN har lenge argumentert for viktigheten av felles innsats for å adressere verdens klimautfordringer. Vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) ledet på 80-tallet «The World Commission on Environment and Development» under FN-paraplyen. Kommisjonen hadde som mandat å kartlegge kritiske saker for miljø og utvikling, styrke internasjonalt samarbeid og heve bevissthet og skape engasjement for handling knyttet til klimautfordringene.

Brundtland-kommisjonens rapport konkluderte med at det ville vært en alvorlig tabbe å adressere klimautfordringen uten å se den i sammenheng med økonomiske og samfunnsmessige forhold. Balansen mellom disse tre forholdene anses i dag som kjernen i hvordan vi forstår bærekraftig utvikling.

Ifølge FN og EU henger bærekraftig omstilling og digital transformasjon tett sammen. EU kaller det faktisk en tvillingtransformasjon og argumenterer for at løsningen på bærekraftutfordringen synes å være nærmest uløselig koblet til utvikling av ny teknologi og overgang til nye digitale tjenester.

bærekraftutfordringen synes å være nærmest uløselig koblet til utvikling av ny teknologi

Digitale teknologier gir utslipp

Midt i all teknologioptimismen er det imidlertid viktig å minne om at ikke all digitalisering nødvendigvis bidrar positivt. Kunnskapen om hvilken påvirkning teknologien har på samfunnet, øker ettersom konsekvensene blir mer synlige.

Det finnes nok av eksempler på at digitalisering kan ha negative konsekvenser – innen alle de tre bærekraftdimensjonene. Utvikling av vår digitale infrastruktur baserer seg på naturressurser som ofte ikke er fornybare og bidrar i så måte til utarming av klodens ressurser. Digitale teknologier sto i 2020 for 4 prosent av verdens utslipp av drivhusgasser. Det er stipulert at andelen vil være 6 prosent i 2025.

Digitalisering kan føre til utenforskap. Computerworld rapporterte i 2022 at så mange som 600.000 norske innbyggere er rammet av digitalt utenforskap og dermed ekskluderes fra å delta i samfunnet på linje med resten.

Cambridge Analytica-skandalen i kjølvannet av det amerikanske presidentvalget i 2016 gjorde at mange fikk innsikt i hvordan algoritmer og sosiale medier brukes til å påvirke demokratiske prosesser. Shoshana Zuboff viser i boken «The age of surveillance capitalism» hvordan forbruks- og atferdsdata er blitt grunnlag for en ny økonomi som akselererer konsentrasjon av makt og rikdom på stadig færre hender.

De siste månedene har historier om samtaleroboter florert på internett og i mange medier. Slike teknologier er mer kraftfulle enn de fleste av oss evner å forstå og vil sannsynligvis føre til store samfunnsendringer. I dag er teknologiene fortsatt umodne og med svakheter som gjør det risikabelt å slippe dem på markedet.

Utviklingen går raskere enn lovverket

Hvordan kan vi så forholde oss til digitalisering når det både kan være løsning og problem? Vel, vi kan stole på at myndigheter på ulike nivå til enhver tid har på plass egnet lovverk som regulerer utviklingen. Selv om EU har gjort viktig arbeid, virker det nærmest utopisk at lovverk kan holde tritt med teknologiutvikling og -anvendelse. Til det er utviklingstakten altfor høy.

En annen mulighet kan være å ansvarliggjøre aktørene som driver utviklingen, gjennom å sette fokus på deres digitale samfunnsansvar (eng: corporate digital responsibility – CDR). Begrepet er relativt nytt og formes fortsatt.

Vi forklarer digitalt samfunnsansvar som summen av økonomiske, lovmessige, etiske og filantropiske forventninger samfunnet har overfor organisasjoner knyttet til utvikling og bruk av digitale teknologier. Det økonomiske og lovmessige følges allerede opp av styrer og myndigheter – under begrensning av at økonomiske modeller og regulering ikke evner å holde følge med teknologiutviklingen. Oppfølgingen av etikk og filantropi er langt mer utfordrende, men samtidig potensielt svært viktig for samfunnsutviklingen, siden teknologien påvirker grunnleggende samfunnsstrukturer og verdier.

Digitalt samfunnsansvar er en prinsippbasert tilnærming. Dette synes hensiktsmessig på et område med relativt høy grad av usikkerhet og lav grad av regulering. En rekke aktører er viktige for å lykkes. Virksomheter bør systematisere og vise åpent tiltakene de gjør for å ta digitalt samfunnsansvar. Forbrukere og bestillere bør etterspørre dette. Offentlig sektor kan legge til rette for at det blir enklest mulig for næringslivet å velge å opptre ansvarlig.

Samarbeid i skjæringspunktet

Vi har et felles ansvar for at utviklingen foregår på en måte som gjør at den nordiske samfunnsmodellen fortsetter å stå støtt i en digital tidsalder. Akademia og IT-bransjen har allerede gått sammen i GoForIT-samarbeidet. GoForIT har på kort tid samlet nærmere 40 organisasjoner til kunnskapsutvikling, samarbeid og felles innsats i skjæringspunktet mellom digitalisering og bærekraft.

Teknologi former samfunnet. Tiden er overmoden for å sette samfunnskonsekvenser av teknologi på den politiske dagsordenen. Vi trenger rammebetingelser som lar oss bidra til å løse globale problemer i raskt tempo uten å skape nye problemer underveis.

Når skal vi få en bred politisk debatt rundt hvordan teknologi skal påvirke samfunnet vårt? Hansken er kastet.

—

Denne kronikken er signert Pia Jøsendal, avdelingsleder i Bouvet, Leif Skiftenes Flak, professor ved Universitetet i Agder, Ida Meuche, prosjektleder i Bouvet og Mali Hole Skogen, direktør for teknologi og bærekraft i IKT-Norge og ble først publisert hos digi.no