Regjeringen foreslår å innføre et generelt forbud mot innleie av arbeidskraft dersom arbeidet er av midlertidig karakter, under begrunnelsen av at de vil “styrke retten til faste stillinger.” 

Det høres jo fint ut. Problemet er bare at regjeringens endringer like sannsynlig vil føre til det motsatte. Flere vil bli midlertidig ansatt. For det er fortsatt lov å ansette personer midlertidig når “arbeidet er av midlertidig karakter” (arbeidsmiljøloven § 14-9, andre ledd), det skal bare ikke love å ansette noen via et bemanningsbyrå – hvor de samme ofte er fast ansatt. Midlertidige ansettelser skaper igjen et dårligere vern for arbeidstakerne enn ved utleie fra bemanningsforetak gjennom bl.a. svekkede sykepengerettigheter og en – i beste fall – fragmentert pensjonsopptjening. 

Når vi i tillegg tar med at regjeringens eget forvaltningsorgan Regelrådet, mener at forslaget har en rekke negative konsekvenser for næringslivet, og kan bidra til å redusere det samlede aktivitetsnivå og etterspørsel etter arbeidskraft, og dermed virke mot sin hensikt. 

Og at det er et skrikende behov etter arbeidskraft ikke minst i sesongbasert næringsliv i distriktene, så er regjeringens forslag nesten helt uforståelig.  Så hva i all verden er da poenget, annet enn ren symbolpolitikk og “payback” til LO?

Hva i all verden er poenget, annet enn ren symbolpolitikk og “payback” til LO?

Mulig unntak for konsulenter og rådgivere

På den mer positive siden erkjenner regjeringen at “det kan være viktig for virksomheters utviklings- og omstillingsarbeid å ha mulighet til knytte til seg eksterne konsulenter og rådgivere med ekspertise og erfaring som virksomheten selv ikke besitter” og at “innleie av ekspertise og spisskompetanse til klart avgrensede prosjekter i innleievirksomheten, i mindre grad også utfordre virksomhetens grunnbemanning eller faste ansettelser.”

Regjeringen vil derfor vurdere nærmere behovet for et mulig snevert unntak eller særregulering knyttet til slik innleie. 

“Vurdere nærmere”, høres fint ut, men fra mange år i politikken vet jeg at “vurdere” på ingen måte er det samme som “vil” eller “skal”. Det er i beste fall et kanskje. 

Når denne saken kommer til behandling i Stortinget må Stortinget sørge for at (et mulig) unntak eller særregulering for konsulenter og rådgivere får samme som et tilsvarende “mulig” unntak for landbruket. Der foreslår nemlig regjeringen at det blir gitt utsatt ikrafttredelse av opphevelse av adgangen til å leie inn arbeidstakere ved arbeid av midlertidig karakter for jordbruksforetak frem til en særregulering er fastsatt. 

Et større mønster

Regjeringens forslag om å stramme inn mulighetene for inn- og utleie fra bemanningsforetak er dessverre symptomatisk med mye av regjeringens politikk når det gjelder å møte et økende kompetansebehov i norsk næringsliv, og offentlig forvaltning for den del. Det er floskelpreget og usammenhengende. Det er stadige lettvinte angrep på “konsulenter” og “kommunikasjonsbransjen”. Man later som om arbeidstakere som jobber i bemanningsbyråer eller konsulentselskap ikke er fast ansatte, fordi de leies ut til en annen arbeidsgiver i perioder med behov, og lager et narrativ om at det “undergraver den norske modellen”.  Man later som om faste ansettelser ikke lenger er normalen i norsk arbeidsliv, hvilket det de facto er. 

Regjeringen er på den ene side veldig mot midlertidige ansettelser i privat sektor og veldig for arbeidsmarkedstiltak, som det facto er … en midlertidig ansettelse i regi av det offentlige. I tillegg er det mer eller mindre fritt fram for midlertidige ansettelser i staten. 

Regjeringen har i løpet av få måneder på den ene siden sendt ut såkalte fellesføringer til departementene om at man skal “bygge opp kompetanse i egen organisasjon framfor å kjøpe konsulenttjenester”. Dette gjelder særlig for store IKT-prosjekter. “Bygge opp kompetanse” er i denne sammenheng ensbetydende med å ansette flere. På den annen side har regjeringen valgt å nedskalere regjeringskvartalet – hvilket isolert sett er fornuftig – under begrunnelsen “det skal være akkurat like mange ansatte i departementene i framtiden som det er i dag”, tallfestet til 4.100. Altså skal man ansette flere, uten å ansette flere. 

Høyrere lønnsnivå og økte driftskostnader

Det høres jo tilforlatelig ut når regjeringen vil “bygge opp egen kompetanse” i stedet for å kjøpe konsulenttjenester. Men hva betyr det egentlig? Det betyr en betydelig økning i antall ansatte, som regjeringen har sagt at de ikke skal gjøre. Det betyr et høyere lønnsnivå og økte lønns- og driftskostnader, som regjeringen har sagt at de ikke skal gjøre. Og det betyr at offentlig sektor må støvsuge markedet for å sikre at de alltid har nok permanent spisskompetanse til å erstatte tidsbegrensede innkjøp av den samme kompetansen, hvilket både er økonomisk uklokt og som samtidig vil ramme vekstkraften i private bedrifter, som regjeringen heller ikke har sagt at de skal gjøre. 

Når vi i tillegg tar med at det er en rekke oppgaver konsulent- og rådgivningsselskapene gjør, som verken kan eller skal erstattes av “egen kompetanse”, som f.eks. den lovpålagte eksterne kvalitetssikringen av kostnadsrammer for store investeringsprosjekter. 

Digitalisering, behov for stadig innovasjon, klimaendringer og globalisering øker kompleksiteten i å drive både private og offentlige virksomheter. Det å skulle ha all denne ekspertisen “inn-house” og på fulltid er en svært kostnadskrevende og nær umulig oppgave. 

Det er fristende å bruke tidligere kommunalminister og Senterparti-leder Liv Signe Navarsetes ord: “Du veit ikkje ka du snakka om”, om regjeringens politikk når det gjelder regulering av arbeidsmarkedet, men det skal jeg selvfølgelig la være. 

IKT-Norges høringssvar til regjeringens opprinnelige forslag knyttet til inn- og utleie fra bemanningsforetak kan leses her.